De store gabbromassivene i Lyngsalpan har i all hovedsak en fattig flora. Floraen er i hovedsak dominert av et fåtall vanlige og vidt utbredte arter. Generelt er fjellvegetasjonen bedre utviklet på den sørlige delen av halvøya enn på den nordlige. Nord for Kjosen er det store partier selv på forholdsvis lave nivåer som er helt uten karplanter.

Noen mindre partier i Lyngsalpan peker seg ut til å ha en litt rikere fjellflora. Dette er områder som er knyttet til de sedimentære bergartene langs østsiden av halvøya, Cáhca ved Kjeldalen, Riidavárri ved Elvevolldalen og Fasdalstind nord for Lyngseidet. Det finnes også rikere fjellpartier på Stálloborri, Kvalvikfjellet og Rottenvikfjellet. Her finnes en rekke kalkkrevende, og til dels sjeldne fjellplanter.

Blålyng. Foto: Oddrun Skjemstad

Fjelltjæreblom. Foto Oddrun Skjemstad.

Det er særlig to lokalitetstyper som kan betegnes som særtrekk for området, ved at Lyngsalpan har særlig pene og verdifulle eksemplarer. Dette er områder med ultrabasisk berggrunn/serpentin og områder foran isbreene som nylig er blottlagt og der plantene «erobrer nytt land». Områdene med serpentinfelter har en klar botanisk verdi bl.a. fordi det er dokumentert en utvikling i retning av egne serpentinraser og underarter av flere karplanter. 

Geologi

Lyngenhalvøya er en del av den kaledonske fjellkjeden. Denne ble dannet ved at to store landområder beveget seg mot hverandre og endte i en kollisjon for 380-430 millioner år siden. Bergartsmasser ble lagt i store folder, og flak av bergarter ble skjøvet innover. Vulkaner bidro til å danne en fjellkjede som strakk seg langs det meste av dagens Norge.

Skurestriper på nakent berg. Foto: Oddrun Skjemstad

Fornesbreen. Foto: Frode Abrahamsen

For om lag 65 millioner år siden var landskapet som skulle bli Lyngsalpan slitt ned til et bølgende, men ganske flatt landskap etter millioner av år med erosjon. Den gang lå det som skulle bli Norge og det som skulle bli Grønland, nærmest sveiset sammen i ett superkontinent. Dette kontinentet revnet og dannet det Nord-Amerikanske kontinentet og det Eurasiske kontinentet.  Grønland bevegde seg mot øst, Norge mot vest og Atlanterhavet ble dannet. Samtidig løftet landskapet seg opp mot 2000 meters høyde. Lyngsalpan består hovedsakelig av gabbro, og denne bergarten er motstandsdyktig mot ytre påvirkninger. Dette har hatt mye å si for at Lyngsalpan fortsatt har sitt alpine utseende. Den flate toppen av Jiehkkevarri og fjellområdene rundt kan likevel være en rest av dette flate landskapet.

I løpet av de siste 2,6 millioner årene har vi hatt et klima som har vært mer eller mindre konstant i endring. I denne perioden har svingningene i klima skapt mer enn 40 perioder med nedisninger og avsmeltinger, gjerne kalt istider. Disse har betydd mye for hvordan dagens landskap ser ut. Breene har gravd ut og forsterket arbeidet med å hule ut svake soner i berget til store og mindre botner, daler og fjorder. Istykkelsen og -utbredelsen har variert, mange områder i fjellet har ikke nødvendigvis blitt berørt av alle nedisningene, og noen topper har til og med ligget over isen.

Steindalsbreen. Foto: Frode Abrahamsen

Lyngseidet Kjosen. Foto: John Ivar Larsen

Under maksimal tykkelse av isen for om lag 20 000 år siden var Lyngenhalvøya sannsynligvis dekket av breer opp til 1000-1200 m høyde. De høyeste fjellene var den gang nunataker som raget over isdekket. I perioden 13000 – 9000 år siden smeltet fjord og dalbreene ned. Mesteparten av løsmassene på Lyngenhalvøya er morene og iselvtransportert materiale fra nedsmeltingen av innlandsisen. Etter istiden har fjellområdene hatt varierende breaktivitet som i mindre grad har formet landskapet. I steile botnvegger og fjellsider har det foregått frostforvitring, hvor is sprenger løs deler av fjellet. Elvene i dalførene har ført løsmasser ut mot havet, bølgene har vasket og sortert sedimenter i en stadig synkende strandsone og leire er avsatt på havbotnen.

Lyngsalpan med sine fjellformasjoner og isbreer er et unikt landskap både i nasjonal og nordisk sammenheng. Det er registrert om lag 140 isbreer på halvøya. Gamvikblåisen og Strupenbreen er de to største i det ytre området, mens i det indre området framstår Fornesbreen og brekomplekset ved Jiehkkevárre som de største.