I landskapsvernområdet er det en rekke spor etter tidligere bosetting både ved sjøen, og inn i dalene. Gammetufter etter samisk bosetting, andre hustufter og boplassamfunn fra yngre steinalder er de mest tallrike kulturminnene i umiddelbar nærhet til verneområdet. Gammetuftene vitner om menneskelig aktivitet i flere av dalførene inn til fjellmassivet. Svært få av tuftene er datert, men dateringer fra andre områder indikerer at mange er fra før reformasjonen, fra mellomalderen. Det er blant annet registrert mange kulturminner i og rundt Kvalvikdalen, i Lyngsdalen, på østsiden av Jægervatnet, på østsiden av fjellmassivet fra Koppangen til Lyngstuva. I området fra Russelv til Lyngstuva er det mange hellegroper og tufter som er skiltet og merket.

Informasjonsskilt om kulturminner mellom Russelv og Lyngstuva. Foto: Oddrun Skjemstad

Svenske samer i Lyngen 1909. Foto: Anders Beer Wilse

Lyngenhalvøya har vært reinbeiteområde i lang tid. Det finnes skriftlige kilder som forteller om svenske samers flyttinger til «Iddu-njarga», Lyngenhalvøya, helt tilbake til 1700-tallet. Det er imidlertid sannsynlig at denne flyttingen har vært vanlig fra mye lenger tilbake i tid. Årsaken til denne flyttingen er at reinen søker de beste beitene, alt etter årstiden. I 1972 ble reinbeitekonvensjonen med Sverige sagt opp av Norge. Den svenske reindrifta fikk ikke lenger komme til Lyngenhalvøya, men ble henvist til andre beiter i Indre Troms. Etter denne tid er området sommerbeite for reindriftsutøvere fra Kautokeino.

Det tradisjonelle helårs samiske levesettet på Lyngenhalvøya er sjøsamisk. Det sjøsamiske levesettet i området baserte seg på kombinasjon av flere typer næringer og gjorde selvberging mulig. 

Kvenene som kom over grensen på 1700- og 1800 – tallet hadde med seg sine byggeskikker, kunnskaper om jordbruk og språk. Det bodde også norske jordbrukere og fiskere ved den ressursrike Lyngenfjorden. Nordmennene som kom til Lyngen på 1600 – tallet var handelsmenn, kristne misjonærer og embetsmenn.  

Det historiske møtet mellom samer, nordmenn og kvener på Nordkalotten er blitt kalt «tre stammers møte».  Levesettet var basert på tre viktige ressurser; sjø, jord og utmark. Fiskarbonden som kombinerte jordbruk med fiske har vært vanlig i dette området nesten frem til vår tid.

 

Lyngseidet 1888 Foto: Norsk folkemuseum

Lyngstuva, Foto: Oddrun Skjemstad

Lyngsalpan har i historisk tid utgjort et grenseland mellom russisk og dansk-norsk felles skatteleggingsområde. Ved fredsslutning i 1326 ble Lyngstuva plassert som vestgrensen for Novgorod-republikkens skatteland. Russland kunne innkreve skatt langs kysten av Norge frem til Lyngstuva. Lyngsalpan har også i den nyere historie vært et grenseområde av stor betydning.

Under andre verdenskrig satte tyskerne en forsvarslinje for hvor de ville stoppe den russiske framrykkingen gjennom Norge – Lyngenlinja. Alle nord for Lyngenlinja ble tvangsevakuert, og alt ble brent. Under den kalde krigen rustet Norge opp denne forsvarslinja igjen.

Den mest kjente hendelsen i Lyngsalpan under andre verdenskrig var Jan Baalsrud sin flukt fra tyskerne. Jan Baalsrud var en av etterretningsfolkene i kompani Linge. De var i slutten av mars 1943 kommet til Troms for å organisere sabotørgrupper. De var om bord i MS Brattholm i Toftefjorden i Karlsøy da de ble oppdaget av tyskerne etter at de hadde blitt tystet på. De sprengte båten, men 3 av besetningen i båten ble skutt og 8 tatt med til Tromsø for senere å bli henrettet. Jan Baalsrud, den 12. mannen, klarte å unnslippe fra tyskerne. Han flyktet mellom 30. mars til 1. juni på tvers av Nord Troms og over til sikkerhet, i Sverige. Han gikk blant annet over fjellet fra Lyngseidet til Lyngsdalen. Han gikk seg bort i fjellet og ble tatt av et snøskred i Lyngsdalen. Baalsrud klarte likevel å komme seg helt ned til bolighusene i Furuflaten. Her ble han tatt hånd om av lokalbefolkningen før de hjalp han videre over fjorden. Baalsrud ble så liggende i ei lita høyløe ved sjøen, den såkalte «Hotell Savoy» før han ble fraktet over fjellet til Mandalen. I Mandalen ble han liggende i tre uker før han ble fraktet over til Sverige. Historien om denne flukten er godt beskrevet i filmene «Ni Liv» fra 1957 og «Den 12. mann» fra 2017.

Fra utstillingen om Jan Baalsrud på Furuflaten. Foto: Kjellaug Grønvoll.